Dag 4: Paris – Louvre, Notre Dame, Sorbonne
13 Jun 2011 Leave a Comment
in Paris / London 2011, Reisedagbok
Denne dagen var teknisk sett en søndag, og som her hjemme holder større butikker stengt også i Frankrike. Derfor fant vi ut at søndag ville være en fin dag for oss å besøke museer. Så feil vi tok. Butikkene var riktignok steng, og museene var fullstappede på grunn av dette. Innen vi kom oss til Louvre var køen så utrolig lang at vi bestemte oss for faktisk å ikke stå i kø. Istedet gikk vi litt rundt utenfor for å ta en titt på bygningen, noe som ikke var så ille det heller. Jeg hadde sinnsykt vondt i føttene denne dagen ettersom gnagsårene mine nå var fysisk åpne sår, så var ikke i verdens beste humør heller. Køen hadde nok bidratt til mer frustrasjon tror jeg.
Siden vi aldri kom oss inn i Louvre, tok vi turen bort til Notre Dame. Grunnet kø, nok en gang, kom vi oss heller ikke opp i tårnet eller inn i kirken, men den var fortsatt fin å se på utenifra. Siden Notre Dame ligger på en slags øy midt ute i Seinen, var det ikke langt til båtstoppen. Så vi bestemte oss for å ta en sightseeing-tur med båt. Det måtte jo være midt i blinken for meg med vonde føtter og fordi vi ville se litt. Etter å ha kjøpt billetter, ventet vi i en evighet på båten. Dvs. 2,5 timer. Hiep var snill og gikk på jakt etter drikke til oss, siden det var sinnsykt varmt. Jeg er glad jeg har med meg Hiep på tur altså. Etter 2,5 time fikk vi vite at båten var i ustand, og at vi kunne vente på neste båt eller få refusjon. Vi gikk for refusjonen, for da gadd vi ikke mer. Og da var det enda mer kø for å få refundert billetter, selvfølgelig.
Etter dette tok vi oss en tur rundt i distriktet der, også kjent som Sorbonne. Sorbonne er der universitetene og studentene er, og er generelt et ganske spennende strøk å besøke. Dersom det ikke er studentopprør, såklart. Det var det heldigvis ikke på dette tidspunktet, men det har vært det de to gangene jeg har besøkt Paris før. Der fant vi et lite bakeri der vi kjøpe med oss kake til å ha med tilbake til hotellet. Og det var vel egentlig det, før vi faktisk dro tilbake.
Begge to var slitne, gretne og fantastisk irritable, så det bidro ikke akkurat til verdens beste siste kveld i Paris. Vi kom oss nå ut av hotellrommet for å finne middag omsider, og endte opp på et lite sted oppe i Montmartre kalt Le Relais Gascon. Til min store overraskelse var det faktisk dette stedet jeg hadde vært på mens vi var i Paris med franskklassen på VGS. Jeg trodde aldri jeg skulle finne det igjen! Tilfeldigheter altså. Her spiste vi en kjempegod to-retters med kaffe som dessert.
Gode og mette ble faktisk humøret bedre, og vi tok oss en gåtur tilbake til hotellet for å pakke sammen tingene våre. Neste morgen ventet nemlig en spennende togtur med hurtigtog til London!
Dag 3: Paris – Châtelet Les Halles, Opera-distriktet, L’Europe
12 Jun 2011 Leave a Comment
in Paris / London 2011, Reisedagbok
Denne dagen startet egentlig ganske rolig siden vi var ganske slitne etter konserten dagen før. Føttene mine gjorde vondt også, så passet veldig bra. Etter en kjapp frokost, plukket jeg opp nok en eske gnagsårplaster på apoteket, før vi gav oss ivei til det gigantiske kjøpesenteret Les Halles, som ligger rett ovenfor Châtelet-stasjonen. Av en eller annen grunn var ikke butikkene så veldig spennende, og jeg fant minimalt med ting jeg ville ha. Jeg og Hiep endte derfor opp på et slags pasta-hurtigmat-sted, som faktisk hadde ganske god pasta til å være en bod med ting under lokk i. Virker som om Frankrike generelt har mye god mat.
Etter å ha tuslet inne på Les Halles, bestemte vi oss for å gå ut og se oss litt rundt oppe på bakkenivå. Før vi visste ordet av det var vi omringet av ca. 6 barn av uant opprinnelse, som ville ha underskrift på noe. Hiep meldte seg frivillig, og jeg signerte etterpå, bare for å oppdage at de deretter krevde penger. Hurra for svindel sier jeg bare. Det var for sent til å komme seg vekk, så der gikk plutselig 80 kroner fra meg, og mer fra Hiep. Godt å vite vi ikke var de eneste de tok knekken på, den lista de hadde var full av signaturer.
Lettere sjokkert, og ganske så redd, tuslet jeg rett bak Hiep helt til vi kom til en litt større gate. Det viste seg at vi var rett bak Louvre, som vi egentlig hadde planlagt å besøke dagen etterpå. Men vi fikk sett Seinen og Pont Neuf, så det var veldig koselig. Etter dette gikk vi tilbake gjennom Louvre for å ta en kjapp titt på glasspyramiden og området, og vandret videre inn mot Operaen. Her fant vi tilfeldigvis en Häagen-Dazs-restaurant som vi gikk innom. Den var utrolig mye mer fancy enn det vi forventet, men så var dessertene vi fikk helt fantastiske også! Jeg bestilte en kjempegod crepe med friske jordbær, jordbæris og bærsaus, og Hiep bestilte is med smak av grønn te, som også ble servert med masse tilbehør.
Etter dette var det tid for å finne en internettkafé, siden begge hadde internettabstinenser etter at hotellet tydeligvis hadde skrudd det av. En kort tur innom turistinformasjonen i Paris, og deretter Starbucks, viste oss fort veien til nærmeste sted. Etter å ha sjekket nettbanken for lønning og regninger, og sendt et par mail, var vi kurert, så da fant vi ut at vi skulle stikke innom Lafayette, enda et gigantisk varehus i Opera-distriktet. Lafayette viste seg å være enda mer dyrt enn sist, og enda mer vanskelig å navigere seg frem i. Derfor gikk vi ganske fort ut igjen. Etter å ha funnet en billig klesbutikk rett over gata, og etter at Hiep var noen bæreposer klær rikere, stakk vi tilbake til hotellet for å slappe av litt før middag.
Stedet for middag var idag nøye planlagt på forhånd. Siden det er ekstrem mangelvare på restauranter med koreansk mat i Norge, skulle jeg ihvertfall på en i Paris! Og det var nettopp det vi gjorde denne kvelden. Vi endte opp på en liten, koselig restaurant kalt Shin Jung, som ligger like ved Place de l’Europe. Hiep og jeg bestile en meny med friterte, koreanske gyoza til forrett, bulgogi med sideretter til hovedrett, og te til dessert. I tillegg bestilte Hiep en flaske maehwasu, en slags søt, koreansk plommevin. Farlig god altså! Staben snakket ikke engelsk, og min fransk var veldig ikke-eksisterende akkurat den dagen, men kommunikasjonen gikk greit. De er faktisk koreanske, så jeg fikk stotret et “hadetbra” på koreansk i det vi var på vei ut. De ble kjempeglade.
Mette og fornøyde tok vi metroen et stykke tilbake, stoppet i matbutikken, og gikk tilbake til hotellet for å sove før vi tok fatt på neste dag. Søndag skulle nemlig være den store museumsdagen!
Dag 2: Paris – SMTown Paris, Zenith
11 Jun 2011 Leave a Comment
in Paris / London 2011, Reisedagbok
Hotellfrokost i Frankrike er som regel ikke noe stort. En fin baguette, litt syltetøy, juice, kanskje en kopp te eller kaffe, og en criossant. For oss nordmenn som er vandt til store frokostsaler med et bredt utvalg er dette kanskje litt merkelig, men i Frankrike er en liten frokost i en bortstuet, mini-frokostsal helt normalt. Personlig er dette en frokost jeg godt kunne klart meg uten, men måtte jo prøve å få i meg noe mat.
Etter å ha spist litt dro vi ut for å finne gnagsårplaster. Vår jakt på plaster tok oss inn i den mer “urbane” delen av Paris, og tydeligvis et strøk man ikke ville være i så altfor lenge. Det var i det minste 3 apotek på rad og rekke, så jeg fikk meg hele to pakker med gnagsårplaster. Fornøyd plastret jeg foten sammen, og vi tok oss en tur for å sjekke hva vi faktisk hadde av butikker rundt hotellet, før vi tuslet mot metrostasjonen.
Planen var å komme oss til Zenith, stedet der konserten skulle holdes, så fort som mulig. Jeg ville nemlig få hendene på litt offisielle varer som de solgte i boder utenfor konsertsteder. Da vi kom dit ble vi møtt av et evig kaos kø, noe som endte opp med at vi gav opp etterhvert, og gikk for å spise en hamburger istedet. Denne hamburgeren var ikke så veldig god for magen, siden begge ble lettere kvalme etterpå. Vi bestemte oss for å dra tilbake til hotellet for å slå ihjel litt tid før konserten siden vi allikevel hadde noen timer til overs. På vei til metrostasjonen støtte vi på flere folk som ville selge oss billetter og kjøpe billettene våre, og det stod til og med en og solgte ulovlige lightsticks i metrooppgangen. Da vi endelig kom oss tilbake til Zenith ca. 2 timer før konserten, bestemte vi oss for å tusle litt rundt i parken før vi stilte oss i kø, så det gjorde vi. Veldig pent område, men utenfor parken var det ikke fullt så pent.
Da vi endelig bestemte oss for å stå i kø, møtte vi helt tilfeldig på en annen venninne av oss, Aina, i køen. Det var litt artig. Folk delte også ut gratis lysarmbånd til å ha inne på konserten, gjerne i bandet de støttet sine farger. Etter to veskekontroller var vi endelig inne på området. Jeg og Hiep hadde awesome-billetter, og gikk rett igjennom en slags VIP-dør der vi fikk utdelt hver vår goodiebag med offisiell t-skjorte og håndkle. Jeg var kjempeglad, for t-skjorte hadde jeg hatt planer om å kjøpe! Inne i bygningen var det totalt kaos. Hiep gikk for å finne noe å drikke, mens jeg stod i kø for salgsboden der de solgte flere offisielle goodies. I kaoset ble Hiep borte, og jeg fikk fullstendig panikk. Telefondekningen var selvfølgelig totalskadd av så mange mennesker på samme sted, så ikke fikk jeg ringt heller. Etter å ha stått på samme sted og ventet lettere fortvilet, gikk jeg mot inngangen vår til selve salen. Og der stod heldigvis Hiep.
Konserter i Zenith har et merkelig oppsett. Man må vente i kø for å finne setene sine. Og man får ikke lov til å finne de selv, en person må fysisk være med deg til ditt sete. Etter de har gjort dette vil de ha tips. Eller, de forventer det nesten. Men hvorfor skal jeg gi tips for noe jeg garantert hadde greid selv men ikke fikk lov til? Frankrike altså. Uansett, på grunn av dette systemet tok det hundretusen år før folk kom seg på plass og konserten fikk startet. Ok, gjorde sikkert ikke det, men det føltes sånn. Men når konserten endelig startet! Jeg har ikke vært så spent på lenge.
f(x) åpnet, og de ble fulgt av både Girl’s Generation, SHINee og Super Junior. Allikevel var det ikke disse jeg ventet på akkurat på denne tiden. Jeg har vært med i Cassiopeia siden 2004, så mine store helter både var og er selvfølgelig TVXQ! Yunho og Changmin hadde gjort et comeback som duo etter problemene med resten av medlemmene tidligere dette året, så det var selvfølgelig superstort å endelig se de live. Jeg ventet, og ventet, og ventet, danset til Bonamana, ventet mer, sang til Sorry Sorry, og ventet enda mer, og så! Nesten helt til sist dukker TVXQ! opp, flygende fra taket med rødt lys i salen. Fantastisk. Frysninger. Jeg mangler ord. Dette er mest sannsynlig den mest fantastiske konserten jeg har vært på i min levetid.
Jeg fikk endelig tak i min TVXQ!-mappe og Yunho-vifte, samt litt Girl’s Generation-ting til Hiep, etter konserten var over. Vi var generelt i ekstase begge to over den fantastiske konserten, så vi gikk og gliste hele veien mot metrostasjonen. I vår søken på mat fant vi ut at vi skulle følge den ene hovedgata nedover istedet for å ta metroen. Kanskje ikke det smarteste vi har gjort, siden vi endte opp med å gå fantastisk langt. Vi fant til slutt en metrostasjon, men ikke mat, så vi bestemte oss for å gå til en McDonalds vi hadde sett tidligere i nabolaget med alle apotekene ved hotellet. Den var også litt lenger unna enn beregnet, men vi fikk oss mat og kom oss tilbake til hotellet for å sove.
Dag 1: Paris – Montmartre
10 Jun 2011 Leave a Comment
in Paris / London 2011, Reisedagbok
Første dag vil egentlig si første kveld, siden flyet vårt ankom Paris – Orly ganske sent. Turen startet egentlig med å møte to andre venninner som også skulle til Paris; Thea og Lene. Hele poenget med at vi skulle til Paris var nemlig SMTown, en stor konsert fullt med k-pop-artister fra SM Entertainment. På Oslo S fant vi flytoget og duret ivei til flyplassen der vi møtte Hiep. Etter å ha sjekket inn, vekslet litt penger, og spist et par pizzastykker på Pizza Hut i utenlandsterminalen, bar det videre med Norwegian til Paris.
Vel fremme på flyplassen fant jeg fort ut at de nye skoene mine ikke var noe jeg burde satset på. Allerede da merket jeg at vannblemmene begynte å bli ganske store og irriterende. Bagasjen kom ganske raskt, og deretter skilte Hiep og jeg, og Thea og Lene lag. Jeg og Hiep skulle sove på et hotell like ved bydelen Montmartre, mens Thea og Lene skulle sove hjemme hos en venninne. Jeg og Hiep gikk derfor mot togterminalen. Orly har nemlig et sånt fint, automatisk tog kalt Orlyval. For rundt €13 får man en togbillett for denne som gir deg overgang helt inn til byen. Dama som stod bak disken virker ikke så veldig glad for å være på jobb rundt halv ni på kvelden, og var generelt kjempesur når jeg prøvde å kjøpe billetter på fransk. Men det gikk bra, og vi fikk billett.
De automatiske slusedørene som sjekker billettene dine på Orlyval og store kofferter går tydeligvis ikke så bra sammen. Portene stengte seg for Hiep, som endte opp med å hoppe over for så å lirke ut kofferten. Vi fant i det minste riktig RER-linje, og kom oss til Gare du Nord. Herfra hadde vi ingen stor anelse om hvor hotellet var, annet enn at det var nordover, slik vi hadde sett det på kartet. Etter litt orientering fant vi faktisk veien, selv om vi hadde feilberegnet distansen ganske heftig. I tillegg hadde hotellet gjemt seg i en liten, mørkt sidegate, noe som ikke hjalp spesielt.
Hotel Merryl var på langt nær slik vi hadde forventet at det skulle være. På hjemmesidene deres hadde de lovet både badekar og internett. Hva vi fikk var et isolert, møkkete rom. Vi hadde igrunn basert oss på å bruke internett til å finne ting å gjøre i løpet av turen, så den planen ble spolert ganske fort. Heldigvis hadde jeg vært i Paris før, så jeg hadde en viss anelse om hvor vi burde gå. Etter å ha satt ifra oss kofferten, fant vi ut at vi var sulte. På dette tidspunktet var blemmene blitt til sår, men det merket jeg ikke så mye til før dagen etterpå. Restaurantene i Frankrike er ofte utrolig lenge oppe, avhengig av hvilket område og hva slags type restaurant. Det er spesielt ett minne fra tidligere turer til Frankrike som sitter igjen, og det er en fantastisk salat med stekte poteter i en utroligmegasuperfantastisk stor bolle. Jeg visste sånn halvveis hvor den lå, så jeg bestemte at vi skulle prøve å finne den. Og riktignok – La Marmite lå akkurat der den lå forrige tur.
Etter å ha spist oss gode og mette på salat, fant vi egentlig ut at det ikke var tid for å sove helt enda. Derfor tok vi en spasertur i Montmartre-området, og vi endte til slutt opp ved Sacre Cæur. Herfra har man en fantastisk utsikt over store deler av Paris, og man kan også se Eiffeltårnet i fullt lys dersom man er heldig. Og ikke minst kirken selv også! Uheldigvis var dette også stedet for fyll, noe vi fort fikk merke. Trappene var fulle av ungdom som drakk seg helseløse. Vi tuslet dermed ned igjen, og kom oss tilbake til hotellet i god behold før vi fant ut at vi skulle sove litt før neste dag – dagen for SMTown Paris!
Dag 30: Narita, Helsinki og Norge
04 Oct 2010 Leave a Comment
in Reisedagbok
Denne dagen var det tid for å forlate Japan til fordel for Norge. Vi stod opp svintidlig fordi toget vi skulle ta fra Ikebukuro gikk svintidlig. Vi hadde vært smarte og kjøpt billetter dagen før, så da slapp vi i det minste å stresse med det. Vi fant i bunn og grunn ut at vi ikke gadd å gå bort til stasjonen denne morgenen, og endte opp med å få hotellresepsjonen til å hjelpe oss med bestilling av taxi. Det var egentlig ganske smart, for både sekker og bagger var stappfulle av diverse ting. Vel fremme på stasjonen drasset vi bagger og kofferter opp mangfoldige trappetrinn, før vi endelig befant oss på perongen til Narita Express, toget som skulle ta oss til flyplassen.
Vel fremme på flyplassen fant vi innsjekkingsskranken til Finnair, og stilte oss i køen siden vi ville bli kvitt koffertene våre før vi eventuelt gjorde noe annet. Køen gikk forsåvidt ganske fort, mye fortere enn innsjekkingskøen i Norge. Men så er dette Japan da. Jeg og Hiep fant ut at vi skulle sjekke inn sammen, og det var kanskje noe av det lureste vi gjorde. En har nemlig en grense på 20 kilo bagasje, men man kan i utgangspunktet ta med seg 23 før flyselskapet sier noe på det. Sammen hadde vi altså 46 kilo å gå på. Tilsammen veide koffertene våre rundt 45 kilo, der min var den tyngste av de. Flaks altså. Ikke alle var like heldige med vektgrensa, men alt ordnet seg og vi tuslet videre bort for å finne SoftBank-boden for å levere simkortene våre. Da det var gjort, fant vi egentlig ut at vi burde spise, men vi bestemte oss for å gå igjennom sikkerhetskontrollen først. Sikkerhetskontrollen gikk veldig greit, med unntak av at en kniv hadde sneket seg i bagasjen til en av turdeltakerne. Deretter var det nok en passkontroll. Passkontrollene i Japan er veldig artige, de tar bilde av deg og sånne ting.
Vel inne fant man ut at det ikke var så mye å finne på etter sikkerhetskontrollen. De aller fleste spisestedene ligger visst på utsiden av den. Vi splittet oss litt, og Jeg, Vegard, Hiep og Petter fant oss et lite, koselig sted der de solgte curry. Mitt siste måltid i Japan ble altså en ganske så god curry. Ikke dårlig for en curryelsker! Petter følte seg skikkelig dårlig denne dagen grunnet diverse festligheter dagen før, så jeg syns egentlig litt synd på fyren ettersom en flytur på 8 timer ikke er optimalt dersom man er kvalm. Men det var jo selvforskyldt, egentlig. Før boarding var det også en liten oppropshendelse, der Marius ble ropt opp fordi han hadde for mange lightere i kofferten. Da vet vi at det er en lov for det også, jeg trodde det kun gjaldt håndbagasje.
Vi kom oss omsider på flyet, og jeg fikk spent meg fast. Da kjente jeg panikken spre seg, og jeg greide ikke lenger holde flyskrekken i sjakk. Jeg skalv og var kjemperedd mens tårene trillet. Snille menneskene byttet litt på plassene så Hiep havnet ved siden av meg, og jeg tror jeg drepte hånden hans på vei opp i lufta. Jeg sovnet omsider, så jeg husker ikke så mye annet enn det. Det var visst veldig turbulens, så jeg er egentlig glad jeg sov, hvis ikke hadde jeg nok fått panikk igjen.
Fremme i Helsinki var det så vidt vi rakk flyet videre. Vi var allerede litt sene, og sikkerhetskontrollen samt passkontrollen vi måtte igjennom der var helt utrolig tidskrevende. I tillegg til at de stoppet omtrent alle av oss og lurte på hva vi hadde i baggene våre. Jeg, som hadde laptop og høytalere og gaver og slikt, måtte såklart forklare dette i detalj og se baggen min kjøres igjennom hele tre ganger før vi fikk gå videre. Hei Skandinavia. Men alle rakk flyet, heldigvis. Stein skulle til og med fly videre, så hadde ikke han rukket flyet, hadde nok tidsskjemaet hans sprukket. Det var dårlig nok tid som det var.
Flyturen fra Helsinki til Oslo var ikke så værst, og jeg følte meg ganske mye tryggere i dette flyet. Jeg tror jeg liker mellomstore fly best, de er ikke så skumle som de kjempestore eller bittesmå. Etter tre kvarter i lufta, landet vi på norsk jord; Gardermoen. Og her støtte vi på et nytt problem, nemlig bagasje. Bagasjen vår brukte omtrent en time på å finne veien fra flyet og ut på bagasjebåndet. Jeg og Tina ble bekymret for om Stein kom til å rekke flyet sitt, og om bagasjen hadde blitt igjen i Helsinki grunnet utrolig kort transfertid, så vi gikk bort til Finnair-skranken for å snakke med mannen som satt der. Koselig fyr, men han virket superstresset. Han hjalp oss å sjekke det, og sa at bagasjen var på vei. Og den kom riktignok etterhvert, det bare tok tid. Men hei, dette er Gardermoen. Ting tar tid.
Etter å ha sagt hadetbra til masse fantastiske mennesker, sa jeg hei til mamma og hei til bilen på vei tilbake til Mysen. En måned i Japan gikk kjempefort, og jeg vil gjerne gjøre det igjen! Herlige turmennesker, hele gjengen.
Dag 29: Ikebukuro
20 Sep 2010 Leave a Comment
in Reisedagbok
Jeg våknet litt trist denne dagen, vel vitende om at det var vår siste dag i Japan. Nå hadde jeg irritert vettet av Hiep (neida… joda) i en måned på hotellrommet vårt, litt trist og vite at det var slutt også etter denne dagen. Uansett, dagen ble tilbrakt i Ikebukuro der vi vandret rundt for å finne souvernirer og diverse ting sånn i siste liten. Vi diltet litt inne på Sunshine City, før vi gikk ut i Ikebukuro. Sunshine Street, stasjonsområdet, Seiyu supermarked, Animate, Book Off… Vi var innom det meste vi ville på rundturen vår. Men vi fant ikke stort med souvernirer før vi tok turen innom Tokyu Hands igjen.
Jeg plukket opp en del uroer i glass for å gi til familie og venner. De lager utrolig fin lyd når de blåser i vinden. Mamma fikk også en av disse, bare at den hang på et stativ med en liten japansk hage under seg, slik at hun kan ha den inne i huset uten å måtte feste de i noe spesielt. I tillegg plukket jeg opp en for en venninne. Vi var også innom Labi1 og plukket opp noen beskyttelsesvesker til Vaioene våre, og jeg fikk til og med rasket med meg et par små PreCure-figurer også her. På vei tilbake dro vi innom arkaden, og jeg fikk spille noen runder JuBeat Knit! Den nye maskinen hadde nemlig release denne dagen, så jeg rakk og teste noen nye sanger, og bli et par levler høyere enn startnivået. Tilbake i Sunshine City fant vi ut at vi var sultne, og endte opp på et okonomiyaki-sted i underetasjen. Her stekte man den selv, akkurat som i alle dramaene jeg har sett! Det var kjempegøy. Jeg følte meg litt småspist da jeg ble mett av én, mens jentene på bordet ved siden av oss drev på sin tredje hver. Minst. Må ha vært verre for Hiep egentlig.
Gode og mette møtte vi på resten oppe i 33. etasje. De var på vei ut til Gyukaku i Ikebukuro, så da tenkte vi at vi skulle slå oss med. Siden vi hadde spist, ville vi bli med for det sosiale sa vi. Siste kvelden og greier, liksom litt stas. Jeg ventet litt på Hiep, før vi løp etter de andre til møtestedet. Men der var det ingen. De hadde visst dratt uten oss og antatt at vi ikke skulle være med siden vi hadde spist. Yay for oppmerksomhet når folk ber deg vente. Så da vandret likesågodt jeg og Hiep rundt i området, stakk en tur innom Seiyu, og gikk deretter opp på hotellrommet for å nyte den siste kvelden i Japan med litt godt. En veldig koselig kveld det også!
Dag 28: Mitaka, Ghibli-museet og Shinjuku
19 Sep 2010 Leave a Comment
in Reisedagbok
Denne dagen var det duket for en tur til Mitaka og Ghibli-museet, som ligger nettopp her. Jeg hadde store planer om å besøke dette stedet siden lenge før vi faktisk dro til Japan, og fikk tak i billetter en av de første dagene etter ankomst. Man må nemlig bestille billetter på forhånd for å komme inn i museet, siden det er begrenset adgang og slikt. Etter å ha samlet troppene i 33. etasje, dro jeg, Hiep, Vegard, Jon, Tina og Petter ut for å finne toget til Mitaka.
Siden vi alle var litt småsultne, fant vi ut at vi skulle stikke innom Hokuo, det fantastiske bakeriet på Shinjuku stasjon. Vi måtte jo uansett bytte tog her, så en liten tur på bakeriet kunne da ikke skade. Dette var jo tross alt en av de siste sjansene vi hadde. Å finne bakeriet derimot, viste seg å bli en prøvelse uten like. Shinjuku er stort. Større en stort. Vi gikk og gikk, men til slutt ledet Vegard oss i riktig retning, og vi befant oss i kjente trakter. Fornøyde, og med hver vår pose full av bakevarer, tuslet vi videre inn på stasjonen for å finne ekspresstoget til Mitaka, hvilket gikk overraskende greit å finne. På toget begynte jeg å merke at kroppen virkelig protesterte denne dagen. Jeg tror nesten jeg fikk heteslag, og jeg rant rett og slett bort i varmen, til tross for at dette ikke var en av de varmeste dagene jeg hadde opplevd på turen. Etter en kjapp tur for å vaske ansiktet i kaldt vann på stasjonen i Mitaka, bar det ut for å finne bussholdeplassen, kjøpe bussbillett fra en automat, og deretter ta bussen til museet.
Selve museet var fantastisk. Det er liksom litt ekslusivt å være der, mye grunnet at det er begrenset adgang og det ikke er lov med bilder inne i lokalet. I tillegg er inngangsbilletten din et originalt filmklipp fra en av Ghibli sine filmer. Jeg hadde krysset fingrene for Totoro, men jeg fikk Ponyo. Jeg fikk også Hiep sin billett etterpå, med et klipp fra Det Levende Slottet. Det første vi gjorde inne på museet var å tilbringe noen minutter i et slags filmskaperrom, der man kunne trykke på knapper og se hvordan ting ble animert. Deretter bar det inn på kinoen i bygget, der de viste Mei to Konekobassu, en slags oppfølger til Totoro. Jeg døde flere ganger av søtheten, og følte meg ganske lykkelig over å være en av de få nordmennene som har sett denne. Vel ute fra kinoen, fulgte jeg og Tina alle barna opp en smal vindeltrapp og ut i et rom fullt av Konekobassu-bamser som barna kunne ha på hodet og løpe rundt med. Gud, jeg skulle ønske jeg var et barn og fikk lov til det. Men man blir nesten litt barn i Ghibli-museet altså. Masse utstillinger, aktiviteter og lignende. På taket fikk man ta bilder med en statue fra Laputa, og ellers var det en veldig søt kafé nede ved utgangen. Jeg ble litt skuffet over av kaffen ikke hadde Ghibli-bilde i skummet, slik jeg hadde sett på websiden. Jeg var også innom den offisielle butikken på museet, og fikk kjøpt et par bamser og noen originale filmklipp fra Chihiro og Heksene.
Fornøyd, og veldig varm, tuslet vi tilbake mot bussholdeplassen og satte kursen for Mitaka stasjon. Å finne toget tilbake gikk akkurat like flott som veien til, og vi befant oss straks i Shinjuku. Her fulgte vi straks etter Vegard til en gigantisk arkade der de visstnok skulle ha JuBeat-maskiner der man kunne spille 4 sanger for 100 yen, i motsetning til det normale 3. Og riktignok, inne på arkaden fant vi disse maskinene! Etter noen runder med JuBeat, fant jeg ut at jeg skulle prøve DrumMania, eller noe i den duren. Jeg mistet trommestikkene et par ganger, men ellers gikk det ganske greit. Hiep var mindre oppmuntrende og lo seg skakk sammen med Petter og en random japaner som gliste ved siden av.
Folk gikk igrunn hver til seg etter dette, og jeg og Hiep dro tilbake mot Ikebukuro etter å ha tullet oss bort litt på stasjonen. Vi fant også ut at vi skulle stoppe innom Denny’s på vei tilbake for å skaffe oss en matbit, så da gjorde vi det. Stedet var ganske fullt da vi kom, og vi satt en stund i kø før de fant et bord til oss. Men det var en artig opplevelse det også. De hadde en slags K-on kampanje på gang, men det gjaldt bare desserter. Jeg var allerede grusomt mett etter å ha spist en slags kjøttrettsak med saus og mais, så ingen dessert på magen min.
Fornøyd tuslet vi tilbake til hotellet, der jeg brukte resten av kvelden på å rydde koffert, bade i badekaret på hotellet, og generelt slappe av. Hiep dro for å se Arietty, den nye Ghibli-filmen basert på Lånerne, sammen med Stian. Kunne godt tenkt meg å se den selv, men orker man ikke, så orker man ikke. Og den kommer jo snart på DVD uansett. Jeg hadde større problemer med å få pakket alle tingene jeg hadde kjøpt ned i kofferten, og da jeg ikke hadde plass til et par av bollene mine, ble pappesken til Tina redningen. Tina skulle nemlig også sende en eske med ting hjem. Plutselig så det faktisk ut som jeg hadde plass til alt, selv om jeg manglet noe av souvernirer som fortsatt skulle kjøpes. Etter dette gikk jeg fornøyd til sengs, etter en ganske så innholdsrik dag.
Dag 27: Shibuya, Shiba, Ikebukuro
13 Sep 2010 Leave a Comment
in Reisedagbok
Morgenen startet med en tur på det lokale postkontoret for meg og Hiep. Jeg hadde nemlig planer om å sende et par pakker hjem til Norge, siden jeg på langt nær hadde plass til alt i kofferten. Vi stod og så litt på hva slags etikett vi kom til å trenge og hva vi ville sende det med, da det plutselig kom en hyggelig ekspeditør bort til oss og spurte om vi trengte hjelp. Vi synes ikke vi kunne si nei, så vi tuslet dermed etter damen bort til kassa. Hun regnet og styret og ordnet, og la til slutt frem hva alle de ulike forsendelsesmulighetene ville koste for oss. Veldig praktisk med andre ord. Jeg ville ha sporing på begge pakker, og vi kom til slutt frem at vi ville sende pakken som SAL, som er hakket billigere og tregere enn EMS. Dermed fikk vi en lapp som vi måtte fylle ut, som jeg jukset ganske mye på. Avsenderadresse ble hotelladressen, og mottaker ble mamma. Tihi.
Mens vi satt der og skrev, kom Vegard og Jon innom for å vente til vi ble ferdig. Vi skulle nemlig dra til Shibuya for å teste et mahjong-sted der. Stedet skulle visstnok være utlendingsvennlig og ha studentrabatt, perfekt for oss med andre ord. Vi kom oss på Yamanote og satte kursen for Shibuya, der Vegard duret avgårde i riktig retning. Og vi kom frem på første forsøk! Selve bygget så veldig skeptisk ut, men jeg ble nå med inn. Etter en heistur i en skummel heis, kom vi opp i riktig etasje. Der var det ikke stort, bortsett fra en ganske anonym dør. Men da vi åpnet døra og gikk inn derimot, da var stedet fyllt med automatiske mahjongbord og awesomeness!
På Shibuton, som stedet heter, ble vi møtt av en veldig koselig betjening som ikke hadde noen problemer med at vi var utlendinger. Vi fikk til og med en gratis drikke inkludert i prisen. Hele stedet ble etterhvert fyllt opp av mennesker som spilte mahjong. Egentlig en ganske fantastisk opplevelse. Bordene også var helt utrolig artige, jeg skulle ønske jeg hadde et sånt. Selv om det er veldig dyrt og veldig tungt. Vi spilte en hanchan, altså en full runde, før vi kom oss videre. Prisen var heller ikke gale, og Vegard fikk til og med studentrabatt, tihi.
Etter dette dro vi videre til Tokyo Tower, som var en av de tingene jeg absolutt ville få med meg før jeg skulle dra fra Japan. Etter å ha kjørt undergrunnsbanen i riktig retning, men klusset litt med stasjonene, kom vi omsider av et sted som visstnok var nærme tårnet. La meg si det sånn, ingen stasjoner er nærme tårnet, selv om de sier de er det. Det er et stykke å gå. Men vi kom nå frem. Vel inne i de nederste etasjene av tårnet fant vi oss noe å spise, hvilket ble et par pizzastykker på hver. Etter det gikk vi rundt for å finne billettluka, og kjøpte hver vår billett som skulle ta oss til toppen av tårnet.
Utsikten var utrolig, men jeg er fortsatt kjemperedd høyder. Så heisen opp var ingen gøyal opplevelse. Vi kom oss opp til første nivå og nøt utsikten. For å komme seg opp til andre nivå er det nemlig et slags køsystem som går på at de ikke slipper inn andre i heisen enn det aktuelle billettnummeret, og derfor hadde vi litt tid å slå ihjel. Heisen opp til andre nivå, det høyeste og siste nivået, var en glassheis. Hurra for høydeskrekk sier jeg bare. Jeg var bombesikker på at jeg ikke ville overleve. Men det gjorde jeg, og jeg angrer ikke! Utsikten herfra var nemlig enda mer utrolig enn fra første nivå, og man kunne se kjempelangt selv om det var overskyet! Det begynte også å bli mørkt, og da vi kom tilbake til første nivå kunne man se alle lysene som begynte å dukke opp i byen. Vi satte oss ned for å spise en knakende god kanelbolle og slappe av litt, før vi tok en siste runde i første nivå.
Etter å ha vært i Tokyo Tower, gikk vi nedover for å finne en JR-stasjon som kunne ta oss tilbake til Ikebukuro. Denne gåturen var egentlig veldig artig, man ser mye rart når man går rundt sånn om kvelden. Vi fant alt fra bekmørke templer til kveldsåpne sjapper der vi gikk langs veien ned mot stasjonen. Etter å ha funnet Hamamatsucho, tok vi Yamanote til Ikebukuro, og gjorde oss klare for å dra på izakaya med resten av gjengen. Jeg var forholdsvis blakk og småsyk, og bestemte meg derfor at jeg ikke skulle drikke denne kvelden. Derfor betalte jeg maten min i en skål, så fikk de som drakk dele på resten. Det gikk veldig fint da. I mellomtiden hadde jeg det knakende artig med å ha edamame-krig med Vegard og diverse andre. De sender ofte med edamame eller andre ting gratis som fingermat når man bestiller drikke. Tror de fikk en alvorlig oppryddingsjobb inne på det rommet etter at vi gikk.
Dag 26: Shibuya
22 Aug 2010 Leave a Comment
in Reisedagbok
Siden vi nesten ikke hadde vært i Shibuya, bestemte jeg og Hiep oss for å dra dit denne dagen. Jeg hadde nemlig kjempelyst til å se Hachiko-statuen, og besøke Shibuya 109. Etter en liten tur med Yamanote befant vi oss på Shibuya stasjon, der vi så fint fant Hachiko Exit og kunne dermed tusle rett ut til plassen der statuen skulle være. Jeg fant ikke ut hvor den var med en gang, men etter å ha gått litt lenger frem, stod den plutselig i midten på en fin plass med litt grønt rundt. Jeg er kjempeglad i hunder og har i tillegg sett filmene om Hachiko, så jeg holdt selvfølgelig på å gråte da jeg så statuen. Heldigvis greide jeg å holde meg nogenlunde og fikk dermed tatt noen bilder før vi tuslet videre rundt i Shibuya.
Neste stopp ble Shibuya 109, et slags kjøpesenter på rundt 8 etasjer (eller var det 9) med omtrent kun jenteklær, sett bort fra et par spisesteder og lignende. Hiep var sporty nok til å være med meg inn selv om han hater klesshopping slik som jeg har erfaring med at gutter stort sett gjør, og jeg fikk faktisk kjøpt en del klær her også. Vi hadde også et møte med en ung jente som prøvde å prakke på meg masse klær når jeg egentlig bare skulle ha et skjørt som var på salg. Jeg endte opp med skjørtet og en overdel, for jeg syns liksom ikke jeg kunne skuffe henne så veldig mye heller. Ikke det at jeg fikk med meg alt hun sa da. Etter å ha fått med meg noen bæreposer, dro vi videre til Shibuya 109-2, som er omtrent samme opplegget lenger ned i gata. Her skulle de visstnok ha en del for menn. Vi kom inn i bygget, og fant enda flere søte dameklær som jeg endte opp med å plukke med meg. Men det var også butikker for menn der, noe vi fant ut når vi kom opp et par etasjer. Vi snudde ganske fort, for jeg tror Hiep fant ut at det ikke var helt hans stil. Istedet gikk vi ned i underetasjen, der vi fant en dressbutikk. Hiep endte opp med å kjøpe seg en kjempefin dress med skjorte og slips, og vi fikk hjelp av en kjempehyggelig mann som pakket inn alt kjempefint og styret og ordnet for oss. Fornøyde dro vi tilbake til Ikebukuro, ganske mye blakkere enn da vi dro derfra.
Vi fikk så vidt lempet fra oss tingene før Vegard lurte på om vi hadde lyst til å være med å finne en jansou, et sted der man kan spille mahjong, senere den kvelden. Og det hadde vi jo, men vi var jo egentlig ganske sultne også. Derfor gikk jeg og Hiep for å spise først, og vi bestemte oss for å prøve noe vi enda ikke hadde prøvd i Japan, men som er ganske så obligatorisk; nemlig sushi. Vi havnet på en kaitenzushi, sushi på rullebånd, i en av bakgatene til Sunshine Street, og de hadde fantastisk god sushi! Det eneste jeg var litt redd for var å skrike ut hva jeg ville ha til kokken på japansk, men det gikk seg til det også. Opplevelsen var kjempeartig i alle fall.
Gode og mette på sushi møtte vi Vegard og Jon ved 7-eleven, før vi tuslet mot mahjong-stedet vi hadde funnet i Ikebukuro. Og vi fant det uten store problemer. Det ble først problemer når vi var på vei inn. En av arbeiderne på stedet kom bort til oss og snakket masse til Hiep på japansk som ingen av oss forstod. Han pekte på noe med klokka, og han sa ett eller annet om japansk og japanere. Vi skjønte som så at vi ikke fikk gå inn, så da tuslet vi likesågodt tilbake mot hotellet. På veien gikk vi innom arkaden, og jeg og Vegard fant ut at vi skulle spille JuBeat mot hverandre. Til alles store overraskelse vant jeg, noe jeg syns var knakende artig. Etter å ha velet litt rundt, fant vi ut at det kanskje var på tide med søvn, og tuslet tilbake til hotellrommet.
Dag 25: Ikebukuro (egentlig WonFes)
21 Aug 2010 Leave a Comment
in Reisedagbok
Jeg våknet denne dagen og fant ut at jeg var i fullstendig koma. Forkjølelsen som hadde kommet dagen før hadde forværret seg til de grader, og jeg følte meg redd og slett helt forferdelig. Planen denne dagen var egentlig å dra til Chiba for å delta på WonFes, men det fant jeg ut at jeg rett og slett ikke orket. Hiep, snill som han er, bestemte seg for å være i Ikebukuro sammen med meg, og dermed var det bestemt. Vi la oss for å slappe av litt til, og jeg tror jeg sovnet litt. Jeg registrerte så vidt at folk var oppe og banket på døra vår og at vi ble oppringt og sånt no, men jeg orket rett og slett ikke å reagere. Til slutt fikk jeg sendt en melding til Tina, så da visste de i alle fall hvor vi var hvis de lurte.
Dermed var det duket for en særdeles uproduktiv morgen, der vi gjorde absolutt ikkenoe annet enn å slappe av. Etterhvert fant vi ut at vi kanskje måtte ha oss noe å spise, og vi gikk derfor inn for å finne en skikkelig matvarebutikk denne gangen. Resultatet av litt googling ble at vi fant en Seiyu rett utenfor Sunshine City. Jeg angrer litt på at vi ikke var klar over denne før, for her hadde de Natchan og C.C. Lemon på litersflasker! I tillegg hadde de den fantastisk gode yoghurten jeg hadde spist på frokostbufeeten i Hakone, masse artige saker i andre etasje inkludert godis, ferskvaredisk i første, masse frukt, og i det hele tatt mye fantastisk. Og det var så billig! Jeg vil ha så billige råvarer her i Norge, da kunne man levd som en dronning selv om man er student. Nesten, i alle fall.
Fornøyde tuslet vi tilbake til hotellrommet og spiste litt mat, før vi igjen satte kursen ut for å titte litt. Jeg hadde en del suvernirer jeg måtte fikse, og vi gikk derfor en tur på Tokyu Hands. Tokyu Hands minner meg egentlig litt om Clas Ohlson, de har alt mellom himmel og jord. Jeg fikk en del idéer av å gå der, men jeg kjøpte ingenting. Etter å ha vandret litt rundt der, gikk vi tilbake mot Sunshine City. Hiep viste meg crepe-kafeen i underetasjen av bygningen, og vi kjøpte hver vår siden jeg ikke hadde spist skikkelig crepe med krem og frukt og is i enda. Den var kjempegod, men jeg hadde litt trøbbel med å spise den. Etter på gikk vi innom ToysRUs for moro skyld, og det endte med at jeg kom ut med veldig mye mer enn jeg hadde tenkt meg. HeartCatch PreCure har så forferdelig mye artige effekter at jeg dør.
Etterhvert kom også resten tilbake, og vi ble sittende en stund for å høre hva de hadde opplevd på WonFes. Jeg og Hiep bestemte oss for at vi hadde lyst til å gå en kveldstur, så da gjorde vi det. Vi tuslet litt rundt i Ikebukuro-området og fikk egentlig sett ganske mye rart, både fulle folk som hadde det gøy med politiet, pappeskeområdet og ikke minst ramen-fyren. Det var nemlig en herremann med en ramen-bod på hjul rett utenfor Sunshine City som visstnok skulle selge take away. Dette ville såklart vi prøve, siden vi egentlig var litt sultne. Hiep spurte om han hadde take away, men han var visst tom for plastboller, så da endte det med at vi satt oss ned ved boden. Egentlig ganske koselig, men man sitter veldig på utstilling. I tillegg lurte mannen på hvor vi var fra, og trodde ikke på Hiep når han sa Norge. Meg derimot hadde han ingen problemer med å tro når jeg sa det samme. Gode og mette tuslet vi tilbake hotellet, og jeg merket at det sårt var på tide med søvn. Forkjølelse i Japan er ikke bra.
Recent Comments